Veien til Kristus

Del 11 - Bønnens velsignelse

Gud taler til oss gjennom naturen og sitt Ord, ved den måten han leder oss på, og ved Åndens innflytelse. Men dette er ikke nok. Vi trenger også til å utøse våre hjerter for ham. For å eie åndelig liv og kraft må vi stå i en levende forbindelse med vår himmelske Far. Vårt sinn kan føle seg dratt til ham, og vi kan tenke på hans miskunnhet og hans velsignelser, men dette er ikke fullt ut det samme som å samtale med ham. For å kunne tale med Gud må vi ha noe å si til ham om vårt daglige liv slik det virkelig er.

Å be betyr å åpne hjertet for Gud som for en venn - ikke fordi det er nødvendig at vi skal underrette ham om hvordan vi er, men for at vi kan bli i stand til å ta imot ham. Bønn bringer ikke Gud ned til oss, men løfter oss opp til ham.

Under sine vandring på jorden lærte Jesus disiplene hvorledes de skulle be. Han oppfordret dem til å legge sine daglige behov frem for Gud og kaste alle sine byrder på ham. Og hans forsikring til dem at deres bønner ville bli hørt, er en forsikring også til oss.

Jesus selv ba ofte da han var her nede. Frelseren stilte seg på like fot med oss i våre behov og vår svakhet, og han henvendte seg til sin Far i bønn og påkallelse for å få ny kraft så han kunne gå ut styrket til sine plikter og prøvelser. Han er vårt eksempel i alle ting. Han er en bror i våre skrøpelighet, "prøvet på samme måte som vi" (Hebr 4,15). Men fordi han var uten synd, vek hans natur med avsky tilbake fra det onde. Oppholdet i en syndig verden påførte ham stor kamp og indre smerte. Hans menneskelige natur gjorde bønnen til en nødvendighet og en forrett. I samtale med sin Far fikk han trøst og glede. Men hvis menneskenes frelser, Guds Sønn, fant det nødvendig å be, hvor meget mer må da ikke svake, syndige mennesker kjenne nødvendigheten av inderlig og velholdende bønn!

Vår himmelske Far ønsker å gi oss sin velsignelses fylde. Det er vår forrett å drikke rikelig av den uuttømmelige kjærlighetens kilde. Hvor merkelig at vi ikke ber mer enn vi gjør! Gud er rede og villig ti å høre den oppriktige bønn fra den ringeste av sine barn, og likevel er vi så åpenlyst uvillige engler på svake, hjelpeløse mennesker, som er utsatt for fristelser, og som likevel ber så lite og har så liten tro, når Guds hjerte likevel brenner for dem med en evig kjærlighet, og han er villig til å gi dem mer enn de kan be om eller forstå? Englene finner glede i å bøye seg for Gud og være ham nær. Og i samfunnet med ham finner de sin høyeste glede. Men jordens barn, som i så høy grad trenger den hjelp bare Gud kan gi, synes å være tilfreds med å vandre uten Åndens lys, utenfor fellesskapet med Gud.

Den ondes mørke omslutter dem som unnlater å be, og de fristelser han hvisker, lokker dem til synd, alt sammen fordi de ikke gjør bruk av den forrett som Herren har gitt dem i den guddommelige forordning som bønnen er. Hvorfor skulle Guds barn ha slik ulyst til å be, når bønnen er nøkkelen i troens hånd til å lukke opp himmelens forrådshus, der den Allmektiges ubegrensede skatter er oppbevart? Uten uavlatelig bønn og stadig årvåkenhet står vi i fare for å bli likegyldige og vike av fra den rette sti. Motstanderen søker hele tiden å stenge veien til nådestolen for at vi ikke ved alvorlig påkallelse og tro skal få nåde og kraft til å motstå fristelse.

Det er stilt visse betingelser som danner det grunnlag som vi kan bygge vår forventning på - forventningen om at Gud vil høre og besvare våre bønner. En av de første av disse betingelsene er at vi innser vårt behov for hjelp. Han har gitt dette løfte: "Jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre" (Salm 33,5; 107,43). De som hungrer og tørste etter rettferdighet, og som lengter etter Gud, kan være forvisset om at de vil bli mettet. Hjertet må være åpent for Åndens påvirkning hvis vi skal kunne ta imot Guds velsignelser.

Vårt store behov i seg selv en bønn som på det mest inntrengende taler vår sak. Men vi må be Herren om å gjøre dette for oss. Han sier: "Be, så skal dere få." Og "han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham til oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Matt 7,7; Rom 8,32).

Dersom vi ser noe ondt i våre hjerter, og dersom vi holder fast ved noen synd som vi er oss bevisst, så vil Herren ikke høre oss, mens derimot det sønderknuste og botferdige menneskes bønn alltid blir hørt. Når alle bevisste feil er rettet, kan vi tro at Gud vil besvare våre bønner. Våre egne fortjenester vil aldri kunne anbefale oss til nåde hos Gud. Det er Jesu fortjeneste som vil frelse oss, hans blod som vil rense oss. Men vi må oppfylle de betingelser han stiller for å kunne ta imot oss.

En annen betingelse for virksom bønn er tro. "Den som trer frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." Jesus sa til disiplene: "Alt det dere ber om i bønnene deres - tro bare at dere har fått det, og dere skal få det" (Hebr 11,6; Mark 11,24). Tar vi ham på hans ord?

Denne forsikring er omfattende og ubegrenset, og han som gav løftet, er trofast. Selv om vi ikke straks får akkurat det vi ber om, så skal vi likevel tro at Herren hører og at han vil besvare våre bønner. Vi er så feilende og så kortsynte at vil til tider ber om noe som ikke ville være til velsignelse for oss, og i sin kjærlighet besvarer vår himmelske Far våre bønner ved å gi oss det som vil bli til vårt høyeste gode - det vi selv ville ønske dersom vi med guddommelig opplyste øyne kunne se alle ting som de virkelig er. Når våre bønner synes å være ubesvarte, skal vi klynge oss til løftet, for svaret vil ganske sikkert komme i sin tid, og da får vi den velsignelsen vi mest trenger til. Men å påstå at bønn alltid blir besvart akkurat på en måte og med den bestemte ting som vi ønsker, er formastelig. Gud er for vis til å ta feil og for god til å holde moe godt tilbake fra dem som vandrer i oppriktighet. Være derfor ikke redd for å stole på ham, selv om du ikke ser noe øyeblikkelig svar på dine bønner. Stol fullt og fast på hans løfte: "Be, så skal dere få."

Dersom vi venter med å tro inntil vi har rådført oss med vår tvil og vår frykt, eller til vi har søkt å finne løsning på alt det som vi ikke klart kan se, vil vanskelighetene bare øke og bli forstørret. Hvis vi derimot kommer til Gud, hjelpeløse og avhengige som vi i virkeligheten er, og i ydmyk, tillitsfull tro legger frem våre behov for ham som er uendelig i visdom, som ser alt i hele sitt skaperverk, og som styrer alt etter sin vilje og ved sitt ord, så kan og vil han akte på vårt rop og la lyset skinne inn i våre hjerter. Ved alvorlig bønn blir vi brakt i forbindelse med den Eviges tanker. I øyeblikket ser vi kanskje ikke noe i medfølelse og kjærlighet. Men det er likevel tilfelle. Vi merker kanskje ikke hans synlige berøring, men hans hånd hviler likevel på oss is kjærlig og medlidende ømhet.

Når vi kommer til Gud for å be om barmhjertighet og velsignelse, må vi nære kjærlighetens og tilgivelsens ånd i våre egne hjerter. Hvorledes skulle vi kunne be: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere" (Matt 6,12), og samtidig nære et uforsonlig sinnelag? Dersom vi venter at være bønner skal bli hørt, må vi tilgi andre på samme måte og i samme grad som vi selv håper å få tilgivelse.

Utholdenhet i bønn er satt som en betingelse for bønnhørelse. Ønsker vi å vokse i tro og erfaring, må vi alltid be. Vi skal være "utholdende i bønnen", vi skal våke og be, "med takk til Gud!" (Rom 12,12; Kol 4,2). Peters formaning til de troende lyder: "Vær derfor sindige og nøkterne, så dere kan be" (1 Pet 4,7). Paulus pålegger oss: "Legg alt dere har å be om, frem for Gud i bønn og påkallelse med takk!" (Fil 4,6). "Men dere, mine kjære," sier Judas, "må bygge dere selv opp på deres høyeste tro og stadig be i Den Hellige Ånd. Hold dere i Guds kjærlighet" (Jud 20,21). Ved å be kan bi ha uavbrutt forening med Gud slik at liv fra ham strømmer inn i vårt liv, og fra vårt liv strømmer renhet og hellighet tilbake til Gud.

Det er nødvendig å be flittig. La ikke noe holde deg fra å be. Gjør deg all flid for å holde forbindelsen med Jesus ved like. Gjør bruk av enhver anledning til å gå dit hvor det blir holdt bønn. De som virkelig søker samfunnet med Gud, vil være til stede på bønnemøter, de vil trofast gjøre sin plikt, alvorlige og ivrige etter å høste all den fordel de kan oppnå. De vil utnytte alle anledninger til å stille seg der hvor de kan ta imot lysstrålene fra himmelen.

Vi bør også be i familiekretsen. Og fremfor alt må vi ikke forsømme bønnen i lønnkammeret, for det er dette som gir oss åndelig liv. Vi kan ikke oppnå åndelig trivsel når vi forsømmer å be. I enerom kan vi åpne sinnet for Guds ransakende blikk. Bønn i lønnkammeret skal ikke høres av andre enn Gud, som hører bønner. Ikke noe nysgjerrig øre skal være vitne til slike påkallelser. Under lønnlig bønn er vi fri for innflytelser utenfra, fri for forstyrrende påvirkning. Rolig, men inderlig kan vi strekke oss ut etter Gud. Liflig og vedvarende er den kraft som strømmer ut fra ham som ser i det skjulte og som hører hjertets innerste bønn. Ved stille, enfoldig tro kan vi ha samfunn med Gud og samle stråler av himmelsk lys som vil styrke oss i kampen mot den onde. Gud er vår sterke borg.

Be i lønnkammeret, og la ditt hjerte ofte være løftet opp til Gud når du utfører ditt daglige arbeid. Det var på denne måten Enok vandret med Gud. Lik dyrebar røkelse stiger disse tause bønner opp for nådens trone. Satan kan ikke overvinne den som i hjerte holder fast ved Gud.

Det er ingen tid og ikke noe sted det er upassende å vende oss til Gud. Det finnes ikke noe som kan holde oss fra å løfte vårt hjerte opp i inderlig bønn. I folkestimmelen på gaten så vel som midt under en viktig avgjørelse kan vi be Herren om guddommelig ledelse, på samme måte som Nehemias gjorde da han la frem sin forespørsel for kong Artaxerxes. Hvor vi enn måtte være, kan vi finne et lønnkammer der vi kan tale med Gud. Vi bør alltid holde døren til vårt hjerte åpen og innby Jesus til å komme og bli hos oss som en himmelske gjest.

Selv om våre omgivelser er vanhellige og urene, behøver vi ikke å puste inn den forpestede luften. Vi kan leve i himmelens rene atmosfære. Ved å vende oss til Gud i inderlig bønn, kan vi lukke døren for urene innflytelser og vanhellige tanker. De som åpner sine hjerter for Guds hjelp og velsignelse, vil ferdes i en luftning som er helligere enn jordens, og stadig ha samfunn med Gud i himmelen.

Vi trenger å få et klarere syn på Jesus og en mer fullstendig oppfatning av de evige verdier. Hellighetens skjønnhet bør fylles Guds barns hjerter, og for at dette skal kunne skje, må vi søke guddommelig opplysning om det som hører himmelen til.

La sinnet være åpent og vendt mot det høye, så Gud kan gi oss en forsmak på den himmelske atmosfære. Det er mulig å holde seg så nær til Gud at tankene i enhver uventet prøvelse vil vende seg til ham like naturlig som blomsten vender seg mot solen.

Gå til Gud med dine behov, dine gleder, dine sorger, dine bekymringer og din frykt. Du kan ikke tynge eller trette ham. Han som teller hårene på ditt hode, er ikke likegyldig for sine barns behov, "for Herren er rik på medlidenhet og miskunn" (Jak 5,11). Hans kjærlige hjerte blir rørt av våre sorger, ja, selv av vår omtale av dem. Gå til ham med alt som tynger ditt sinn. Ikke noe er for tungt for ham å bære, for han oppholder verdener og styrer alt i hele universet. Ikke noe som berører vår fred, er for lite for ham å akte på. Ikke noe kapittel i vår erfaring er for mørkt for ham å lese, ingen forvikling er for vanskelig for ham å løse. Ingen ulykke kan ramme det minste av hans barn, ingen engstelse kan plage sinnet, ingen glede kan oppmuntre, ingen oppriktig bønn kan slippe fra leppene som våre himmelske Far ikke legger merke til, eller som ikke øyeblikkelig fanger hans interesse. "Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår" (Salm 147,3). Forholdet mellom Gud og det enkelte menneske er like personlig og fullstendig som om ingen andre trengte hans omsorg, som om hans Sønn døde for bare dette ene individ.

Jesus sa: "Den dagen skal dere be i mitt navn. Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere; for han selv elsker dere." "Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn" (Joh 16,26.27; 15,16). Men å be i Jesu navn betyr mer enn bare å nevne dette navn ved begynnelsen og slutningen av en bønn. Det betyr å be i Jesu navn og ånd, mens vi tror på hans løfter, stoler på hans nåde og gjør hans gjerninger.

Det er ikke Guds mening at noen av oss skal bli eremitter eller munker, eller at vi skal trekke oss tilbake fra verden for å gi oss over til andektige handlinger. Livet må ligne Kristi liv - vi må leve det blant menneskene. Den som ikke gjør annet enn å be, kommer snart til å slutte å be, eller også vil hans bønner bli en form og en vane. Når mennesker holder seg borte fra omgang og unnlater å utføre sin kristne plikt og bære korset, og når de ikke lenger virker alvorlig for Mesteren, som arbeider alvorlig for dem, mister de bønnens innhold av syne og eier ikke noen tilskyndelse til å be. Deres bønner blir personlige og egenkjærlige. De kan ikke be med tanke på menneskehetens behov eller oppbyggelse av Kristi rike. De kan ikke be om kraft til å arbeide.

Vi taper mye ved å forsømme forretten til å komme sammen for å styrke og oppmuntre hverandre i Guds tjeneste. Det gjør at sannheten i hans ord ikke lenger forekommer oss å være så levende og så betydningsfull. Våre hjerter kjenner seg ikke lenger opplyst og påvirket av den hellige innflytelse, og vi blir mindre åndelige. I vår omgang som kristne gå vi glipp av mye fordi vi ikke viser sympati overfor hverandre. Den som lukker seg inne i seg selv, fyller ikke den plass Gud har bestemt for ham. En riktig utvikling av de trekk i vår natur som gjør oss omgjengelige, vil knytte oss til andre, og er et middel til å utvikle og styrke oss i Guds tjeneste.

Dersom de kristne ville komme sammen og tale med hverandre om Guds kjærlighet og om gjenløsningens dyrebare sannheter, ville de selv bli fornyet, og de ville oppmuntre andre. Vi kan hver dag lære mer om vår himmelske Far og få nye erfaringer om hans nåde. Da vil vi også kunne tale om han kjærlighet, og vår vi gjør dette, vil det varme og oppmuntre våre egne hjerter. Dersom vår tanke og vår tale dreide seg mer om Jesus og mindre om oss selv, ville vi i langt høyere grad erfare han nærhet.

Hvis vi bare ville tenke på Gud hver gang vi ser beviser på hans omsorg for oss, hadde vi ham alltid i våre tanker og ville glede oss over å tale om ham og prise ham. Vi taler om timelige ting fordi de interesserer oss. Vi taler om våre venner fordi vi holder av dem. De er uløselig knyttet til våre sorger og gleder. Men vi har uendelig mye større grunn til å elske Gud enn til å elske våre jordiske venner, og det burde være helt naturlig for oss å gi ham førsteplassen i sinnet vårt. Det var ikke hensikten at de rike gaver han gir oss, skulle legge så store beslag på våre tanker og vår kjærlighet av vi ikke har noe å gi igjen til Gud. De bør stadig minne oss om ham og knytte oss til vår himmelske velgjører med kjærlighetens og takknemlighetens bånd. Vi oppholder oss for mye i nærheten av de lavtliggende steder her på jorden. La oss se opp mot den åpne dør i helligdommen der Guds herlighet stråler ut i Kristi ansikt, han som fullt og helt kan frelse "dem som kommer til Gud ved ham" (Hebr 7,25).

Vi behøver å prise Gud mer "for hans miskunnhet og for undergjerninger mot menneskenes barn" (Salm 107,8). Våre andaktsøvelser burde ikke utelukkende bestå i å be og ta imot. La oss ikke hele tiden tenke på våre behov og helt glemme de velsigner vi får. Vi ber ikke for mye, men vi takker Gud for lite. Hele tiden tar vi imot Guds gode gaver, men hvor lite vi gir uttrykk for vår takknemlighet! Hvor lite vi priser ham for det som han har gjort for oss!

Når Israels folk i gammel tid kom sammen til gudsdyrkelse, befalte Herren dem: I skal "ete for Herren, eders Guds åsyn og glede eder med eders husfolk over alt det I har vunnet ved eders arbeid, alt det som Herren har velsignet deg med" (5 Mos 12,7). Det som blir gjort for å ære Gud, bør vi gjøre med glede, med lovsang og takk, ikke med bedrøvelse og tungsinn.

Vår Gud er en øm, barmhjertig Far. Vi må ikke betrakte vår tjeneste for ham som en hjerteknusende, plagsom handling. Det bør være en lyst å tjene Herren og ta del i hans gjerning. Gud vil ikke at hans barn, som han har tilveiebrakt så stor en frelse for, skal opptre som om han har var en hard, fordringsfull oppsynsmann. Han er deres beste venn, og når de tilber ham, vil han være hos dem for å velsigne og trøste dem og fylle deres hjerter med glede og kjærlighet. Herren ønsker at hans barn skal finne trøst i tjenesten for ham, finne mer glede enn slit i arbeidet for ham. Han vil at de som kommer for å tilbe ham, skal gå bort fra gudstjenesten med oppbygde tanker om hans kjærlighet og omsorg, så de skal kjenne seg oppmuntret til alle dagliglivets sysler og få nåde til å vise ærlighet og troskap i alle ting.

Vi må samle oss omkring korset. Kristus og ham korsfestet - dette bør være emnet for våre betraktninger, vår samtale, vår inderligste glede. Enhver velsignelse som vi tar imot fra Gud, må bevare i våre tanker, og når vi riktig fatter hans store kjærlighet, bør vi være villige til å overlate alt i de hender som ble naglet til korset for vår skyld.

På takkens vinger kan sinnet bli løftet nærmere himmelen. I boligene der oppe blir Gud tilbedt med sang og musikk. Når vi gir uttrykk for vår takknemlighet, forener vi oss med de himmelske hærskarer i deres gudstjeneste. "Den som ofrer takksigelse, ærer meg", sier Gud. La oss i ærefrykt og med glede tre frem for Herren med "takksigelse og lovsang!" (Salm 50,23; Jes 51,3).

Neste kapittel: Fra tvil til tro