Veien til Kristus

Av Ellen White:

VEIEN TIL KRISTUS

DEL7

Kjennetegner på et Guds barn

“Hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.”

Et menneske er kanskje ikke i stand til å oppgi nøyaktig tid eller sted for sin omvendelse, eller til å etterspore alle de forhold som har ført til den. Men det er ikke noe bevis for at han ikke er omvendt. Kristus sa tilo Nikodemus: “Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden.” Vinden er usynlig, men vi ser og merker tydelig dens virkninger. Slik er også Guds Ånd, som virker på menneskehjertet. Denne gjenfødende kraft, som ikke noe menneskelig øye kan se, fører til nytt liv i menneskets indre. Den skaper et nytt vesen i Guds bilde.

Samtidig som Åndens virksomhet foregår stille og umerkelig, er virkningen av den tydelig for alle. Er hjertet blitt fornyet av Guds Ånd , så vil livet vitne om det. Mens vi selv ingenting kan gjøre for å forandre oss eller for å komme i harmoni med Gud, og mens vi på ingen måte kan stole på oss selv eller på våre gode gjerninger, vil vårt liv gi til kjenne om Guds nåde bor i oss eller ikke. En forandring vil komme til syne i karakteren, i våre livsvaner og i våre handlinger. Forskjellen mellom hva vi har vært og hva vi er, vil være avgjort og klar. Karakteren kommer ikke til syne ved tilfeldige gode eller dårlige handlinger, men ved vårt daglige liv, vår tale og oppførsel.

Det er sant at vi tilsynelatene kan vise en ytre korrekt opptreden uten hjelp av Kristi fornyende kraft. Jakten etter innflytelse eller ønsket om å vinne andres aktelse kan føre til et velordnet liv. Vår selvaktelse får oss gjerne til å avstå fra det som er ondt. Et egennyttig hjerte kan utføre edelmodige handlinger. Hvordan skal vi da kunne avgjøre hvilket side vi står på?

Hvem eier vårt hjerte? Hvem er våre tanker hos? Hvem legger beslag på vår varmeste hengivenhet og våre beste krefter? Hører vi Kristus til, vil vårt sinn være hos ham, og våre beste tanker vil kretse om ham. Alt det vi er og har, er helliget ham. Vi lengter etter å bære hans bilde, være preget av hans ånd, gjøre hans vilje og være ham til glede i alle ting.


De som Jesus får skape på ny, vil bære Åndens frukter som er “kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, venlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse”. De vil ikke lenger følge sine tidligere lyster, men i troen på Guds Sønn vil de følge i hans fotspor, gjenspeile hans karakter og rense seg liksom han er ren. Det de engang hatet, elsker de nå, og det de engang elsket, hater de. Den stolte og selvbevisste blir ydmyk og mild. Den forfengelige og hovmodige blir alvorlig og beskjeden. Drankeren blir edru, og den lastefulle ren. Verdens forfengelige seder og skikker blir lagt bort. En kristen vil ikke gå opp i den ytre stas, men hans smykke vil være “det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud”.

Det finnes ikke noe som helst bevis på en sann omvendelse dersom den ikke fører til forandring i livet. Dersom synderen innfrir sitt løfte, godtgjør det han har skaffet seg på uærlig måte, bekjenner sine synder og elsker Gud og sine medmennesker, kan han være sikker på at han er gått over fra døden til livet.

Når vi som feilende, syndige mennesker kommer til Kristus og får del i hans nådige tilgivelse, spirer kjærligheten frem i vårt indre. Alle byrder forekommer oss lette, fordi det åk som Kristus legger på oss, er lett. Plikten blir en lyst, og oppofrelse en glede. Den sti som før så ut til å være innhyllet i mørke, blir klar i strålene fra rettferdighetens sol.

Kristi elskelige karakter vil komme til syne hos hans etterfølgere. Det var hans lyst å gjøre Guds vilje. Kjærlighet til Gud og nidkjærhet for hans ære var ledetråden i Frelserens liv. Kjærligheten forskjønnet og adlet alle hans handlinger. Kjærligheten er av Gud. Det uomvendte hjerte kan ikke skape eller frembringe den. Den finns bare der Jesus hersker. “Vi elsker fordi han elsket oss først”. I det hjertet som er fornyet av Guds nåde, er kjærlighet drivfjæren til all handling. Den omdanner karakteren, behersker tilskyndelser og lidenskaper, undertvinger fiendskap og foredler de menneskelige følelser. Når denne kjærligheten får feste rot i oss, formidler den livet og sprer en høynende innflytelse overalt.

Det er to feiltagelser som Guds barn særlig må ta seg akt for. Det gjelder særlig dem som nylig har begynt å stole på hans nåde. Den første som alt er omtalt, består i å bygge på egne gjerninger og stole på at noe av det de selv gjør, skal bringe dem i harmoni med Gud. Den som prøver å bli hellig ved sine egne gjerninger idet han holder loven, forsøker å gjøre det umulige. Alt et menneske kan utrette uten Kristus, er preget av egenkjærlighet og synd. Det er bare Kristi nåde, som vi mottar ved tro, som kan gjøre oss hellige.

Den motsatte, og ikke mindre farlige feiltagelse er at troen på Kristus fritar et menneske fra å holde Guds lov, og at våre gjerninger ikke har noe med frelsen å gjøre fordi vi bare ved tro får del i Kristi nåde.


Men vi skal være klar over at lydighet ikke bare er en ytre opplevelse. Det er en tjeneste i kjærlighet. Loven er et uttrykk for Guds vesen. Den er innbegrepet av kjærlighetens store prinsipp og er derfor grunnlaget for hans styresett i himmelen og på jorden. Vil ikke Guds lov bli oppfylt i våre liv dersom vi er fornyet etter Guds bilde og himmelens kjærlighet er preget inn i oss? Når kjærlighetsprinsippet blir innpodet i hjertet, og når mennesket blir fornyet etter hans bilde som skapte det, blir den nye pakts løfte oppfylt: “Jeg vil gi mine lovbud i deres hjerter og skrive dem i deres sinn”. Og hvis loven blir skrevet i hjertet, vil den da ikke også prege livet? Lydighet, som springer ut av troskap og kjærlighet, er det sanne kjennemerket på et Guds barn. Derfor sier skriften: “Å elske Gud er å holde Hans bud” “Den som sier at han kjenner Ham, men ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham.” I stedet for å frita oss fra lydighet er det troen, og ikke annet enn troen, som gir oss del i Kristi nåde og setter oss i stand til å vise lydighet.

Vi fortjener ikke frelse ved vår lydighet, for frelsen er en ufortjent gave fra Gud som vi må ta imot i tro. Men lydighet er troens frukt. “Dere vet at Han åpenbarte Seg for å ta bort vår synd. Den som synder, har ikke sett Ham eller kjent Ham” Dette er det sanne kjennetegn. Dersom vi blir i Kristus og kjærligheten til Gud bor i oss, vil våre følelser, våre tanker og handlinger være i harmoni med Guds vilje, slik som denne er uttrykt i hans hellige lov. “Mine barn, la ikke noen føre dere vill! Den som lever rett, han er rettferdig, liksom Kristus er rettferdig” Guds hellige lov, slik den er uttrykt i de ti bud fra Sinai, er den norm som avgjør hva rettferdighet er.

Den såkalte tro på Kristus som menneskene mener fritar dem fra forpliktelsen til å vise lydighet mot Gud, er ikke tro, men gudsbespottelse. “Av nåde er dere frelst, ved tro.” Men om troen gjelder det at “har den ikke gjerninger, er den rett og slett død”. Før Jesus kom til jorden, sa han om seg selv: “Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjete” Og like før han for opp til himmelen, vitnet han: “Jeg har holdt min Fars bud og blir i Hans kjærlighet” Skriften sier: “Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud. Den som sier at Han er i Ham, må leve slik Jesus levde.” “For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor”

Betingelsen for å oppnå evig liv er nøyaktig den samme nå som den alltid har vært, nøyaktig den samme som den var i Paradis før menneskets fall, nemlig fullkommen lydighet mot Guds lov, fullkommen rettferdighet. Hvis Gud skulle gi evig liv på mindre betingelser enn denne, ville hele universets lykke være i fare. Veien ville da ligge åpen for at snden med hele dens følge av smerte og ulykke kunne fortsette til evig tid.

Før syndefallet var det mulig for Adam å danne en rettferdig karakter ved å være lydig mot Guds lov. Men dette oppnådde han ikke, og på grunn av hans synd er vår natur blitt fordervet, og vi kan ikke gjøre oss selv rettferdige. Vi er syndige og vanhellige og kan ikke fullkomment lyde en hellig lov. I oss selv har vi ingen rettferdighet som oppfyller de krav Guds lov stiller. Men Kristus har vist oss en vei ut. Han levde på jorden med de samme prøvelser og fristelser som vi møter. Han levde et syndfritt liv. Han døde for oss, og nå tilbyr han å ville ta våre synder og gi oss sin rettferdighet. Hvis du overgir deg til ham og tar imot ham som din frelser, blir du for hans skyld regnet som rettferdig uansett hvor syndig ditt liv kan ha vært. Kristi karakter blir satt i stedet for din karakter. Gud tar imot deg som om du aldri hadde syndet.


Kristus gjør noe mer enn det. Han forvandler hjertet. Han bor i deg ved troen. Denne forening med ham må du opprettholde ved å tro og ved stadig å overgi din vilje til ham. Så lenge du gjør dette, vil han virke i deg både å ville og å gjøre etter hans gode vilje, slik at du kan si: “Det liv jueg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.” Derfor sa Jesus til sine disipler: “Det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler gjennom dere.” Når Kristus virker i deg på denne måten, vil du legge for dagen den samme ånd og gjøre de samme rettferdige gjerningene og vise den samme lydighet.

Vi har altså ikke noe i oss selv som vi kan rose oss av. Vi har ingen grunn til å opphøye oss selv. Det eneste grunnlag for vårt håp må vi søke i Kristi rettferdighet som blir tilregnet oss, og som kommer til syne ved at hans Ånd virker i oss og gjennom oss.

Men når vi taler om tro, er det en forskjell vi ikke må glemme. Det finnes en slags innrømmelse som skiller seg fullstendig ut fra tro. Guds makt og eksistens og sannheten i hans Ord, er fakta som selv ikke djevelen og hans hærskarer kan benekte. “Du tor at Gud er en. Det gjør du rett i. Også de onde ånder tror det og skjelver!” Men det er ikke tro. Den som bare gjør innrømmelser ovenfor Guds ord, men overgir viljen til ham, gir sitt hjerte og sin kjærlighet, viser at han har tro, den tro som virker ved kjærlighet og renser sinnet. Denne tro fornyer hjertet etter Guds bilde. Det menneske som tidligere ikke var lydig mot Guds lov og heller ikke kunne være det, finner nå sin lyst i dens hellige befalinger og utbryter med Salmisten: “Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunner jeg på den.” Og lovens krav blir oppfylt “i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden”.

Det finnes mennesker som har kjent Kristi kjærlighet og tilgivelse og virkelig ønsker å være Guds barn, men som innser at deres karakter er ufullkommen og deres liv mangelfullt. De er tilbøylige til å tvile på om deres hjerter er blitt fornyet ved Den Hellige Ånd. Til slike vil jeg gjerne si: “Gi ikke tapt i fortvilelse! Ofte må vi nok gråte og bøye oss ned ved Jesu føtter på grunn av våre feil og mangler, men vi må ikke bli motløse. Gud støter oss ikke bort, han forlater eller forkaster oss ikke selv om vi blir overvunnet av fienden. Nei, Kristus er ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss. Den elskede Johannes sa: “Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde! Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige.” Og glem ikke Kristi forsikring om at Faderen “Selv elsker dere”. Han ønsker å vinne deg tilbake og se sin renhet og hellighet gjenspeilt hos deg. Dersom du bare vil overgi deg til ham, vil han som har begynt en god gjerning i deg, fullføre den helt til Jesu Kristi dag. Be mer inderlig, tro mer helt! Når vi begynner å nære mistillit til vår egen styrke, la oss da stole på Gjenløserens makt. Da vil vi prise ham som vår frelser. Jo nærmere du kommer Jesus, desto flere mangler vil du se ved deg selv, fordi ditt syn blir klarere, og dine ufullkommenheter trer frem i tydelig motsetning til hans fullkomne vesen. Dette er bevis på at den onde har mistet sin bedragerske makt, og at Guds Ånds livsgivende innflytelse holder på å vekke deg opp.

Ingen dypt rotfestet kjærlighet til Jesus kan bo i det hjertet som ikke innser sin egen syndighet. Det menneske som blir forvandlet ved Kristi nåde, vil beundre hans guddommelige karakter. Men dersom vi ikke ser vår moralske fordervelse, er det et sikkert bevis på at vi ikke har fått øynene opp for det skjønne og enestående ved Kristus.


Jo mindre vi ser i oss selv av det som er verdt å akte, desto høyere vil vi akte Frelserens uendelige renhet og elskelighet. Når vi forstår vår egen syndighet, vil det drive oss til ham som kan tilgi oss, og når vi innser hvor hjelpeløse vi er og vender oss til Kristus, vil han åpenbare seg i kraft. Jo mer følelsen av vårt behov driver oss til ham og til Guds Ord, desto mer vil vi forstå av hans karakter, og desto klarere vil hans bilde stråle ut fra oss.

Bibelversene i denne artikkelen er fra: 2.Kor.5,17, Joh.3,8, Gal.5,22, 1.Pet.3,34, 1.Joh.4,19, Heb.10,16, 1.Joh.5,3;2,4. 1.Joh.3,57, Ef.2,8, Jak.2,17, 1.Joh.2,36, 1.Pet.2,21, Gal.2,20, Matt.10,20. Jak.2,19, Sal.119,97, Rom.8,4. 1.Joh.2,1, Joh.16,27.

 

Neste Kapittel: Kristelig vekst