Veien til Kristus

Av Ellen White

VEIEN TIL KRISTUS

DEL 4

Syndsbekjennelse

“Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.” (Ord. 28,13)

Betingelsene for å oppnå miskunnhet hos Gud er enkle, rettferdige og rimelige. Herren krever ikke at vi skal gjøre noe tungt og vanskelig for å bli tilgitt. Vi behøver ikke å foreta lange, trettende pilegrimsreiser eller utføre smertefulle botshandlinger for å anbefale oss for Gud i himmelen eller for å sone for våre overtredelser. Den som bekjenner sine synder og avstår fra dem, finner miskunnhet.

Apostelen sier: “Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.” (Jak.5,16) Bekjenn deres synder for Gud, for bare Han kan tilgi dem, og bekjenn deres feil for hverandre. Har du syndet mot din venn eller mot din neste, så bør du innrømme din feil, og det er hans plikt å tilgi deg. Deretter må du be Gud om tilgivelse, fordi den bror som du har forurettet, hører Gud til, og hvis du skader ham, synder du mot hans Skaper og Gjenløser. Legg saken frem for den eneste sanne mellommann, vår store Øversteprest “som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd” og som “kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet” (Hebr.4,15) og kan rense oss fra alle syndens flekker.

De som ikke har ydmyket seg for Gud og erkjent sin skyld, har ennå ikke oppfylt det første vilkår for å bli antatt hos Gud. Dersom vi ikke har opplevd den omvendelse som vi ikke angrer på, og vi ikke med sann ydmykhet og med en sønderknust ånd har bekjent våre synder og fått avsky for vår urettferdighet, har vi aldri virkelig søkt syndstilgivelse. Og dersom vi aldri har søkt, har vi aldri funnet Guds fred. Den eneste grunnen til at vi ikke har fått tilgivelse for synder som vi har gjort tidligere, er at vi ikke er villige til å ydmyke våre hjerter og rette oss etter de betingelser sannheten stiller. Vi har fått tydelig undervisning om dette. Enten syndsbekjennelsen er offentlig eller privat, bør den komme fra hjertet og være åpen og frivillig. Den må ikke tvinges på synderen. Den må heller ikke bli avlagt på en overfladisk og likegyldig måte eller bli krevd av dem som ikke har noen forståelse av syndens virkelige natur. Når bekjennelsen er uttrykk for våre innerste og dypeste følelser, finner den vei til en barmhjertig Gud. Salmisten sier: “Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og Han frelser dem som har en sønderknust ånd.” (Sal.34,19)

Sann bekjennelse er alltid av en særegen art og gjelder særskilte synder. Disse kan være av en slik karakter at de bare bør legges frem for Gud, eller de kan bestå av feil som vi må bekjenne for den enkelte som er blitt forurettet. De kan også være av en mer offentlig natur, og i så tilfelle må vi bekjenne dem offentlig. Men enhver bekjennelse må være bestemt og saklig, slik at vi innrømmer nettopp de synder vi har gjort oss skyldige i.


På Samuels tid gikk israelittene bort fra Gud. De led under syndens følger, for de hadde mistet troen på Gud, forståelsen av Hans makt og visdom til å herske over folket, og tilliten til at Han kunne forsvare og hevde Sin sak. De vendte seg bort fra verdensaltets hersker og ønsket et lignende styre som folkeslagene rundt dem. Før de fant fred, måtte de avlegge denne særskilte bekjennelsen at til alle sine synder hadde de “lagt den misgjerning å kreve en konge”. (1.Sam.12,19) De måtte bekjenne nettopp den synd som de var blitt overbevist om. Deres utakknemlighet tynget dem og skilte dem fra Gud.

Gud kan ikke godkjenne vår bekjennelse dersom den ikke blir fulgt av oppriktig anger og omvendelse. Det må skje avgjorte forandringer, slik at vi vender oss bort fra alt som misbehager Gud. Dette vil være følgen av sann sorg over synd. Den del av arbeidet som vi må gjøre, er tydelig fremholdt: “Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øyne, hold opp å gjøre det som er ondt! Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!” Når den ugudelige “gir pant tilbake, godtgjør det han har røvet, følger livets bud, så han ikke gjør urett, da skal han visselig leve, han skal ikke dø.” Med tanke på omvendelsens verk sier Paulus: “Se hva det førte til at dere lot sorgen bli som Gud vil: iver, forsvar, harme og frykt, lengsel, alvor og vilje til å straffe. På alle måter har dere vist at dere er uten skyld i denne saken.” (Es.1,16.17; Esek.33,15; 2.Kor.7,11)

Når synden har lammet den moralske dømmekraft, kan overtrederen ikke oppdage manglene i sin karakter eller innse hvor avskyelig hans handling er, og dersom han ikke lar seg påvirke av Den Hellige Ånds overbevisende kraft, vil han fortsette å være delvis blind for sin synd. Hans bekjennelse er ikke oppriktig og alvorlig. Til hver innrømmelse av sin synd føyer han en unnskyldning for sin handlemåte, og hevder at dersom ikke visse omstendigheter hadde inntruffet, ville han aldri ha gjort det han blir irettesatt for.

Etter at Adam og Eva hadde spist av det forbudte tre, ble de fylt med en følelse av skam og redsel. Til å begynne med tenkte de utelukkende på hvordan de kunen unnskylde sin syndog unngå den ftyktelige dødsdom. Da Herren spurte dem om deres synd, la Adam delvis skylden på Gud og delvis på sin hustru, og svarte: “Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.” Kvinnen skyldte på slangen og sa: “Slangen dåret meg, og jeg åt.” (1.Mos.3,12.13) Hvorfor skapte du slangen? Hvorfor lot du den komme inn i Eden? Disse spørsmål lå i hennes unnskyldning for at hun hadde syndet. Eva veltet ansvaret for fallet over på Gud. Selvrettferdiggjørelsens ånd hadde sin opprinnelse hos løgnens far og har siden vist seg hos alle Adams etterkommere. Slike bekjennelser er ikke inspirert av Den Hellige Ånd og vil ikke bli godtatt av Gud. Oppriktiganger vil lede et menneske til selv å bære sin skyld og til å innrømme den uten å ty til hykleri eller bedrag. På samme måte som den stakkars toller, som ikke engang løftet blikket opp mot himmelen, vil han rope: “Gud, vær meg mine synder nådig!” Og de som erkjenner sin skyld, vil bli rettferdiggjort, for Jesus har med sitt eget blod sonet for alle angrende mennesker.

De eksempler på oppriktig anger og ydmykelse som Guds Ord omtaler, viser at de var villige til å bekjenne. Det kom ikke til syne noen unnskyldning for synd eller noe forsøk på å gjøre seg selv rettferdig. Paulus søkte ikke å skjerme seg selv. Han maler sin synd i de mørkeste farger og prøver ikke å gjøre sin skyld mindre enn den er. Han sier: “Jeg fikk fullmakt fra øversteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det tale om å henrette dem, stemte jeg for. Rundt omkring i synagogene fikk jeg dem ofte straffet for å tvinge dem til å spotte, og i mitt raseri forfulgte jeg dem helt til byer i utlandet.” Han uttaler åpent: “Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største.” (Apg.26,10.11; 1.Tim.1,15)

Det ydmyke, sønderknuste hjerte som er tynget av en oppriktig anger, vil forstå noe av Guds kjærlighet og av hva Golgata har kostet. Og likesom en sønn avlegger bekjennelse for en kjærlig far, slik vil det angrende menneske legge sine synder frem for Gud. Skriften sier: “Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.” (1.Joh.1,9)

Neste kapittel: Overgivelse