Veien til Kristus

Av Ellen White

VEIEN TIL KRISTUS

Del 3

Omvendelse

Hvordan kan et menneske bli rettferdig for Gud? Hvordan kan synderen bli rettferdiggjort? Bare ved Kristus kan vi komme i harmoni med Gud og leve et hellig liv. Men hvordan skal vi komme til Kristus? Mange stiller det samme spørsmål som mengden på pinsefestens dag da de ble overbevist om synd og ropte: «Hva skal vi gjøre?» De første ordene i Peters svar var: «Vend om.» Ved en annen anledning en kort tid etter sa han: «Gjør derfor bot og vend om, så skal deres synder bli strøket ut.» (Apg.2,37.38;3,19)

Omvendelse betyr at vi er bedrøvet over synden og vender oss bort fra den. Vi vil ikke avstå fra synden før vi innser hvor avskyelig den er. Og før vi vender oss bort fra den av hele vårt hjerte, vil det ikke skje noen virkelig forandring i vårt liv.

Mange forstår ikke hva sann omvendelse er. En mengde mennesker sørger over at de har syndet og kan til og med gjøre ytre forandringer til det bedre, fordi de er redde for at deres onde gjerninger vil påføre dem lidelse. Men det er ikke omvendelse i bibelsk forstand. De beklager lidelsen i stedet for å sørge over synden. Slik var Esaus bedrøvelse da han forstod at han for alltid hadde mistet sin førstefødselsrett. Da Bileam ble forferdet ved synet av engelen som stod i veien for ham med draget sverd, innrømmet han sin synd for ikke å bli slått i hjel. Men det var ingen sann anger: ingen forandring i hans beslutning, ingen avsky for det onde. Da Judas hadde forrådt sin herre, utbrøt han: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte Ham i døden.» (Matt.27,4) Det som gjorde at en han kom med denne bekjennelsen fra sitt skyldbetyngede sinn, var en fryktelig følelse av fordømmelse og en forferdelig redsel for dommen. De følger som hans handling ville føre til, fylte forræderen med skrekk. Men i hans sinn var det ingen dyp, sønderknusende sorg fordi han hadde forrådt Guds plettfrie Sønn og fornektet Israels Hellige. Farao erkjentet sin synd for å unngå flere ulykker da han led under Guds straffedommer. Men han fortsatte sin tross mot himmelens Gud så snart plagene stanset. Alle disse sørget over syndens følger. Synden selv fremkalte imidlertid ingen sorg hos dem.

Når hjertet gir etter for Guds Ånds påvirkning, blir samvittigheten vakt til live, og synderen begynner å forstå noe av dybden og helligheten i Guds lov, som danner grunnlaget for Hans styre i himmelen og på jorden. «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske» (Joh.1,9), skinner inn i menneskets indre, og det som er skjult i mørket, blir åpenbart. Sinn og hjerte blir overbevist. Synderen kommer til å forstå Herrens rettferdighet, og idet han erkjenner sin egen skyld og urenhet, blir han grepet av frykt for å tre frem for Ham som kjenner hjertene. Han ser Guds kjærlighet, hellighetens skjønnhet og gleden ved å leve rent. Han lengter etter å bli renset, etter igjen å oppleve samfunn med himmelen.


Den bønnen David ba etter sitt fall, viser hva sann bedrøvelse over synd er. Hans anger var oppriktig og dyp. Han gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin synd. Hans bønn var ikke preget av noe ønske om å unngå den straff som truet ham. Han innså hvor fryktelig hans overtredelse var. Han så hvor urent sinnet hans var, og følte avsky for synden. Han ba ikke bare om tilgivelse, men om et rent hjerte. Han lengtet etter hellighetens glede, etter igjen å være i harmoni og samfunn med Gud. Hans innerste ønske finner vi uttrykt i disse ord: «Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.»

«Vær meg nådig, Gud, etter Din miskunnhet, utslett mine overtredelser etter Din store barmhjertighet! ... For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for meg. Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren, tvett meg så jeg blir hvitere enn sne! ... Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inneni meg! Kast meg ikke bort fra Ditt åsyn, og ta ikke Din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen Din frelses fryd, og opphold meg med en villig ånd! ... Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over Din rettferdighet.» (Sal.32,1.2;51,3-16)

Det står ikke i vår makt å omvende oss på en slik måte. Det kan bare Kristus, som for opp til det høye og har gitt menneskene gaver.

Nettopp på dette punktet tar mange feil, og derfor får de ikke den hjelpen som Frelseren så gjerne vil gi dem. De mener at de ikke kan komme til Kristus dersom de ikke først omvender seg, og at denne omvendelsen er en forberedelse for tilgivelsen av deres synder. Det er sant at anger og omvendelse går foran syndstilgivelse, for det er bare det sønderknuste og angrende hjerte som kjenner behovet for en frelser. Men må synderen vente med å komme til Jesus til han er omvendt? Skal vi gjøre omvendelsen til en skranke mellom synderen og Frelseren?

Bibelen lærer ikke at en synder må vende om før han kan ta imot Kristi innbydelse: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil Jeg gi dere hvile.» (Matt.11,28) Det er Kristus som gir kraft til sann omvendelse. Peter gjorde dette klart i sin tale til jødene da han sa: «Ham har Gud opphøyd og satt ved Sin høyre hånd som Frelser og Høvding for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse.» (Apg.5,31) Vi kan like lite omvende oss uten at Kristi Ånd vekker samvittigheten, som vi kan få tilgitt vår synd uten Kristus.

Kristus er kilden til enhver god tilskyndelse. Ingen annen kan pode fiendskap mot synden inn i våre hjerter. Hvert ønske om å være sanne og rene, hver overbevisning om hvor syndige vi er, er beviser for at Hans Ånd virker på oss.

Jesus har sagt: «Når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra alle til Meg.» (Joh.12,32) For en synder må Kristus åpenbare seg som Frelseren som døde for verdens skyld. Når vi betrakter Guds Lam på Golgatas kors, begynner tanken å trenge inn i gjenløsningens hemmelighet, og Guds godhet leder oss til omvendelse. Da Kristus døde for syndere, åpenbarte Han en kjærlighet som ingen kan fatte. Når synderen betrakter denne kjærlighet, blir hans hjerte mildnet, hans sinn blir påvirket, og det blir vakt en anger i ham.

Det er sant at mennesker til tider skammer seg over sine onde veier og at de bryter med noen av sine dårlige vaner før de er bevisst at de blir dratt til Kristus. Men når de blir drevet av et alvorlig ønske om å gjøre det som er rett, og prøver å forbedre seg, så er det alltid Kristi kraft som drar dem. De blir påvirket av en innflytelse som de ikke er seg selv bevisst, samvittigheten blir vakt, og det ytre liv blir forbedret. Når Kristus leder dem til å se på korset og betrakte Ham som deres synder har gjennomstunget, trenger budet inn i samvittigheten. Deres ugudelige liv og synden som er så dypt rotfestet i sinnet, går opp for dem. De begynner til en viss grad å forstå Kristi rettferdighet, og sier: «Hva er synden, siden den skulle kreve et slikt offer for synderens frelse? Var all denne kjærlighet, all denne lidelse og ydmykelse nødvendig for at vi ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv?»


Synderen kan motstå denne kjærlighet og nekte å la seg lede av Kristus. Men dersom han ikke står imot, vil han bli dratt til Jesus. Kunnskapen om frelsesplanen vil føre ham til korset i anger over synden, som var årsaken til Guds kjære Sønns lidelser.

Den samme guddommelige ånd som virker i naturen, taler til menneskehjertene og skaper et usigelig behov etter noe som de ikke har. Det som hører verden til, kan ikke tilfredsstille deres lengsel. Guds Ånd taler til dem om å søke det eneste som kan gi fred og hvile, nemlig Kristi nåde, gleden ved et hellig liv. Ved synlige og usynlige innflytelser arbeider Frelseren stadig for å lede menneskenes sinn bort fra syndens utilfredsstillende gleder til de ubegrensede velsignelser som de kan eie i Ham. Til alle som forgjeves søker å drikke av verdens sprukne brønner, lyder det guddommelige budskap: «Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.» (Åp.22,17)

Når du oppriktig lengter etter noe bedre enn det verden kan gi, kan du oppfatte denne lengsel som Guds stemme til deg. Be Ham om å gi deg omvendelse, om at Han vil åpenbare Kristus for deg i Hans uendelige kjærlighet og uplettede renhet. I Frelserens liv har vi et fullkomment eksempel på Guds lovs prinsipper, som er kjærlighet til Gud og til mennesker. Godhet og uegennyttig kjærlighet preget hele Hans liv. Når vi betrakter Ham, og når lyset fra Ham faller på oss, ser vi hvor fulle av synd vi egentlig er.

Kanskje har vi, i likhet med Nikodemus, smigret oss med at vi har levd et rettskaffent liv og at vår moralske karakter er uklanderlig. Vi tror kanskje at vi ikke trenger til å ydmyke oss for Gud som en alminnelig synder. Men når lyset fra Kristus trenger inn i vårt sinn, ser vi hvor urene vi er. Vi oppdager de egenkjærlige motiver, fiendskapet mot Gud som har tilsølt alle våre handlinger. Da vil vi skjønne at vår egen rettferdighet i sannhet er som urene klesplagg, og at Kristi blod alene kan rense oss fra synden og gi oss nye hjerter etter Hans bilde.

En eneste stråle av Guds herlighet, et eneste glimt av Kristi renhet som trenger inn i oss, gjør all syndens flekker pinlig fremtredende og viser hvor forkrøplet og mangelfull menneskekarakteren er. Den åpenbarer de vanhellige ønsker, hjertets vantro og leppenes urenhet. Synderen ser sin utroskap ved at han har gjort Guds lov til intet, og kjenner seg nedslått og elendig under Guds Ånds ransakende påvirkning. Når han betrakter Kristi rene, flekkfrie karakter, får han avsky for seg selv.

Da profeten Daniel så herligheten omkring det himmelske sendebud som kom til ham, ble han overveldet av en følelse av sin egen svakhet og ufullkommenhet. Når han skildrer virkningen av det underfulle syn, sier han: «Da jeg så dette store syn, ble jeg rent maktesløs, og mitt ansikt mistet sin friske farge, så jeg så rent ille ut, og jeg hadde ingen kraft mer.» (Dan.10,8) Etter en slik berøring ville vi hate vår selviskhet og avsky vår egenkjærlighet. Ved hjelp av Kristi rettferdighet vil vi søke etter den indre renhet som er i harmoni med Guds lov og Kristi karakter.

Paulus sier at han i de ytre ting var uklanderlig i sin «rettferd etter loven». (Fil.3,6) Men da lovens åndelige natur ble klar for ham, så han seg selv som en synder. Han ble bedømt etter lovens bokstav, slik mennesker benytter den på det ytre liv, og han hadde da avstått fra synd. Men da han så inn i dypet av dens hellige befalinger og så seg selv slik Gud ser, bøyde han seg i ydmykhet og bekjente sin skyld. Han sier: «Jeg levde en gang uten lov. Da budet kom, fikk synden liv, men jeg døde.» (Rom.7,9.10) Da han fikk se lovens åndelige natur, viste synden seg i all sin avskyeligehet, og det var slutt med all selvros.


Ikke alle synder er like store i Guds øyne. Han regner med forskjellige grader av skyld, likesom menneskene gjør. Men hvor ubetydelig den uriktige handling er etter menneskelig syn, så er ingen synd liten i Guds øyne. Menneskene dømmer partisk og ufullkomment, men Gud dømmer alle ting som de virkelig er. Mange forakter en dranker og forteller ham at hans synd vil lukke ham ute fra himmelen, mens hovmod, egenkjærlighet og begjær altfor ofte ikke blir irettesatt. Men disse synder er i særlig grad avskyelige for Gud, for de er i strid med Hans milde vesen og med den uegennyttige kjærlighet som er selve atmosfæren der det onde ikke har fått trenge inn. Den som faller i en eller annen av de større synder, kan ha en følelse av fattigdom og skam og kjenne behovet for Frelserens nåde. Men hovmod kjenner ikke noe behov og lukker derfor hjertet for Kristus og for de uendelige velsignelser som Han kom for å gi menneskene.

Den stakkars toller som ba: «Gud, vær meg synder nådig!» (Luk.18,13) betraktet seg selv som et meget ugudelig menneske, og de andre hadde samme oppfatning. Men han erkjente sitt behov, og tynget av skyld og skam kom han frem for Gud med bønn om nåde. Hans hjerte var åpent, slik at Guds Ånd kunne utføre Sitt gode verk og gjøre ham fri fra syndens makt. Fariseerens stolte, selvrettferdige bønn gav til kjenne at hans hjerte var lukket for Den Hellige Ånds påvirkning. Fordi han stod så langt fra Gud, hadde han ingen forståelse av sin egen synd i forhold til Guds fullkomne hellighet. Han kjente ikke noe behov, og derfor fikk han heller ikke noe.

Dersom du innser din syndighet, så vent ikke for å gjøre deg selv bedre. Det er mange som mener at de ikke er gode nok til å komme til Kristus. «Kan en morian omskifte sin hud, eller en leopard sine flekker? -Da kan også dere gjøre godt, dere som er vant til å gjøre ondt.» (Jer.13,23) Bare hos Gud kan vi få hjelp. Vi må ikke vente på sterkere overtalelser, på bedre anledninger eller på et mer hellig sinnelag. Av oss selv kan vi ingenting gjøre. Vi må komme til Gud slik vi er.

Men ingen må bedra seg selv ved å tenke at Gud i sin store kjærlighet og barmhjertighet vil frelse også dem som forkaster Hans nåde. Syndens store syndighet kan bare bedømmes i lyset fra korset. Når noen hevder at Gud er for god til å støte synderen bort, så la dem betrakte Golgata. Kristus tok på seg de ulydiges skyld og led i synderens sted fordi det ikke fantes noen annen vei til frelse. Uten dette offer var det umulig at menneskene kunne bli frigjort fra syndens makt og igjen oppnå samfunn med hellige vesener og få del i åndelig liv. Guds Sønns kjærlighet, Hans lidelse og død bærer vitnesbyrd om hvor fryktelig synden er. Det forteller oss den eneste måte vi kan unnslippe denne makten, og vårt eneste håp om å oppnå et høyere liv, består i å overgi oss til Kristus.

Den ubotferdige unnskylder seg til tider ved å si om dem som bekjenner seg til å være kristne: «Jeg er like god som dem. De er ikke mer selvfornektende, alvorlige eller forsiktige i sitt liv enn jeg er. De synes om fornøyelser og nytelser like meget som jeg.» På denne måten gjør de andres feil til en unnskyldning for forsømmelse av sin egen plikt. Men andres synder og mangler er ingen unnskyldning. Herren har ikke gitt oss et mangelfullt, menneskelig mønster å følge. Guds Sønns rene liv er vårt eksempel, og de som klager over at bekjennende kristne opptrer feilaktig, burde nettopp selv vise et bedre liv og et edlere eksempel. Hvis de har så klar forståelse av hvordan en kristen bør være, blir de ikke deres egen synd mye større? De vet hva som er rett, men vil likevel ikke gjøre det.

Vær forsiktig med å vente til en annen gang. Vent ikke med å avstå fra dine synder og la Jesus Kristus rense hjertet ditt. Her har tusener og atter tusener av mennesker gjort feil, og det har ført til et evig tap. Jeg skal ikke dvele ved hvor kort og usikkert livet er, men det ligger en fryktelig fare, en fare som vi ikke fullt ut forstår, i dette å vente med å gi etter for Guds Ånds bønnlig stemme. For i virkeligheten betyr en slik utsettelse at vi velger å fortsette i vår synd. Hvor ubetydelig synden enn kan virke, risikerer vi å gå evig fortapt hvis vi gir etter for den. Det vi ikke seirer over, vil seire over oss og føre til vår ødeleggelse.


Adam og Eva lot seg overtale til å tro at noe så ubetydelig som å spise av den forbudte frukt ikk kunne føre med seg så fryktelige følger som Gud hadde sagt. Men dette ubetydelige var å overtre Guds uforanderlige og hellige lov. Det skilte Gud fra menneskene og åpnet slusene for død og ubeskrivelig ulykke på vår jord. I tusener av år er det steget opp et uavbrutt klagerop fra denne jord. Hele skapningen sukker i smerte på grunn av menneskenes ulydighet. Til og med himmelen har kjent virkningene av deres opprør mot Gud. Golgata står som et minnesmerke om det oppsiktsvekkende offer som overtredelsen av Guds lov krevde. La oss ikke betrakte synden som noe ubetydelig!

Enhver overtredeles, enhver forsømmelse eller forkastelse av Kristi nåde virker tilbake på deg selv. Den forherder hjertet, forderver viljen, svekker forstanden og gjør deg ikke bare mindre tilbøyelig, men også mindre i stand til å gi etter for Guds Hellige Ånds tale.

Mange beroliger en sår samvittighet med den tanken at de kan vende om når de vil, at de kan ta nådens innbydelse lett og likevel bli påvirket gang etter gang. De mener at de etter å ha trosset Guds Ånd og etter å ha brukt sin innflytelse på fiendens side, i siste øyeblikk kan slå inn på en annen vei. Men dette er ikke lett. En hel levetids erfaring og oppdragelse har satt et så grundig preg på karakteren at det bare er få som ønsker å bli forandret etter Jesu bilde. Bare et eneste uriktig karaktertrekk, et eneste syndig ønske som stadig bli holdt ved like, vil til sist oppheve evangeliets kraft. Hver gang vi gir etter for syndig nytelse, styrkes vår motvilje mot Gud. Den som viser en frekk vantro, en sløv likegyldighet overfor guddommelige sannheter, høster bare det han selv har sådd. I hele Bibelen finner vi ikke en frykteligere advarsel mot å omgås det onde med lettsindighet enn vismannens ord om at synderen «holdes fast i sin egen synds snarer.» (Ord.5,22) Kristus står ferdig for å frigjøre oss fra synd, men Han tvinger ikke vår vilje. Og hva mer kan gjøres dersom viljen fortsetter i overtredelse og er helt oppsatt på det onde, dersom vi ikke ønsker å bli fri og ikke vil ta imot Hans nåde? Vi har da selv ført oss inn i ulykken ved at vi med vitende og vilje forkaster Hans kjærlighet. «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» «I dag, om dere hører Hans røst, så forherd ikke deres hjerter.» (2.Kor.6,2; Hebr.3,7.8)

«Mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet» (1.Sam.16,7) - på menneskehjertet med dets skiftende stemninger av glede og sorg ,det ustadige, lunefulle hjertet, som er bolig for så mye urent og svikefullt. Han kjenner dets beveggrunner, dets innerste hensikter og mål. Gå til Ham med all din indre urenhet. Følg salmistens eksempel og slå dørene opp for det blikk som ser alt, og rop: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Sal.139,23.24)

Mange tar imot kristendommen med forstanden. De har et gudfryktig ytre, men hjertet er ikke renset. La din bønn være: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inneni meg.» (Sal.51,12) Du må være oppriktig overfor deg selv. Vær like alvorlig og utholdende som om det gjaldt ditt jordiske liv. Dette er en sak du må gjøre opp mellom Gud og deg selv, noe som gjelder hele evigheten. Et håp som bare er en gjetning og ikke mer, kommer til å bli din undergang.

Gransk Guds Ord med bønn. Gjennom Guds lov og Kristi liv fremstiller Bibelen de store betingelser for hellighet, og «uten helliggjørelse skal ingen se Herren». (Hebr.12,14) Det overbeviser om synd og viser frelsens vei. Akt på det som Guds tale til deg.

Når du ser hvor forferdelig synden er, og du ser deg selv slik du virkelig er, må du ikke gi deg over til fortvilelse. Det var syndere Kristus kom for å frelse. Vi behøver ikke å forsone Gud med oss. «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med Seg selv.» (2.Kor.5,19) Slik er Guds kjærlighet. Han innbyr sine villfarne barn å komme til Seg. Ingen jordisk far eller mor kunne vise en slik overbærenhet med feil og misgrep hos sine barn som Gud viser dem Han søker å frelse. Ingen kunne med større inderlighet tale synderens sak. Ingen menneskelige lepper har noen gang talt mer bønnlig til de villfarne enn Han gjør. I alle Sine løfter og advarsler gir Han uttrykk for Sin uendelige kjærlighet.

Når Satan kommer til deg og sier at du er en stor synder, kan du feste blikket på din gjenløser og tale om Hans fortjeneste. Du vil få hjelp ved å se opp til Hans lys. Erkjenn din synd, men si til fienden at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere» (1.Tim.1,15) og at du kan bli frelst ved Hans kjærlighet, som er uten like. Jesus rettet et spørsmål til Simon om to skyldnere. Den ene skyldte sin herre et lite beløp, den andre skyldte ham en ganske stor sum. Men Herren ettergav dem begge gjelden, og Kristus spurte Simon hvilken av de to skyldnere ville elske sin herre mest. Simon svarte: «Den han ettergav mest.» (Luk.7,43) Vi har vært store syndere, men Kristus døde for at vi skulle får tilgivelse. Hans offer er fortjeneste nok å legge frem for Faderen på våre vegne. De Han har ettergitt mest, vil elske Ham mest, og de vil stå tronen nærmest for å prise Ham for Hans store kjærlighet og Hans grenseløse offer. Det er når vi forstår Guds kjærlighet at synden virkelig blir syndig for oss. Når vi ser at Guds arm er rakt ned til oss, når vi forstår litt av hvor mye Kristus ofret for oss, vil det røre våre hjerter til ømhet og anger.

Neste kapittel: Syndsbekjennelse